GI SLIPP 2 Når du skal avslutte konserten din og begynner på et gammelt dikt du sliter med å huske og kan ikke engang huske sist du sa det, så du kan sikkert bare begynne på noe nytt; for før i tida var det liksom en slags liten publikumsfavoritt, et eller annet med kjærlighetssorg og å stå alene i en butikk... Det er ikke sånn her det starter, men jeg liksom gjentar det: Gi slipp! Når du står foran et publikum og prøver å runde av et set og det føles som om scena plutselig ble et stupebrett, og bak deg har du en DJ og foran deg en mik og holder blikkontakt med folka uti der gi slipp! Bendik, det er den eneste gangen jeg har faktisk sett lyrikken min og musikken vår tatovert inn på en fan! Ikke misforstå, ikke sånn ... naken eller noe – vi er ikke et sånt band! Men det var ei etter en gig engang som hadde tatovert det? På venstre bryst på liksom, puppen, så sto det, her: «Gi slipp» Og det er det der jeg snakker om! Den energien, littegrann, å kunne gi slipp på noe for å få noe annet til å slippe fram; når du merker hvordan alt her, i et sinnsykt øyeblikk, glitrer i specks av kvantefysikkpartikler i ansiktet ditt! Når det er som fortid, framtid og samtida skjer på likt! Når alt er slutt og alt er glemt, så start igjen: gi slipp! Når du går under en sky som er så grå at jorda blir svart hvitt og det er som en Golden Retriever på gata kikker på deg stygt! I en evig indre feedbackloop av selvkritikk så selvbevisst og selvsentrert at den kritikken er legit! Og klandrer deg selv for at selvbildet gir deg dårlig selvtillit, men midt i mellom skylaget og ordas semantikk i det firkanta og såre og vonbrotne egoet ditt hører du deg selv si til deg selv, inni deg selv: Gi slipp! Når du har vært hypokonder hele livet, i hvert fall i lang tid og ut av din aller verste frykt bryter det ut en pandemi! Og du FaceTimer psykologen, spriter henda av prinsipp; prøver å betale kontaktløst, men terminalen tar bare chip! Når du står og sjekker den kulen under armhulen din konstant som kan bety at du skal dø, men også bruker feil deodorant! I verste fall er det ondarta kreft, i beste fall polypp! Og jo mer du tar og kjenner på den, jo større blir den! Gi slipp! Når du våkner klokka kvart på fem, i februarnattas måneskinn fordi kjæresten til en kompis ringer og sier han har sovna inn; og du visste ikke at han var syk engang, fordi alt har gått så fort at du prøver å ringe ham for å høre om det er sant at han har gått bort; og noen skriver på Messenger om en minnestund, hjemme hos seg og du kjøper alle gravlyktene de har på Circle K og hilser på foreldra hans uten å vite hva du skal si og guttungen hans på seks år har på seg Liverpool-lua si; når du står ser på den tassen tusle opp med en sånn lykt og sette lyset forsiktig ned i snøfonna, gi slipp! Når du blir ringt av kjæresten din tre uker før termin som sier hun er bekymra fordi hun ikke føler noe særlig liv og du henter henne på jobben og drar til Helsestasjonen hvor jordmora sier at det ikke er noe uvanlig situasjon og drar hjem og slår ei kasserolle mot en wok foran magen for at fosteret skal våkne opp, men får ikke respons, og drar til barsel, eller hva det heter hvor du blir satt på venterom og dem skal ta ultralyd og CT’er og plutselig er dere på operasjon i en engangsdrakt og overalt popper det opp sånn tjue folk med legefrakk og bretter opp en slags paraply over magen så dere ikke ser, og du tenker: «Nå vil aldri livet bli det samme mer» og du får en baby i arma, og hun skriker og hun puster og du sier «velkommen til jordkloden», eller noe, du ikke husker... Når babyen kjenner igjen stemmen din, et øyeblikk du holder henne i armene før du gir henne til mammaen, gi slipp... Når det føles som du ikke engang kommer på en situasjon fra livet for alt er for mye og det er umulig å forholde seg til det; når alt kjennes banalt og kunstig og ugyldig og når det kommer til verdens lidelse er du også litt medskyldig, for weltsmerzen er for et annet menneske et mareritt hvor skyggene av skjulte systemer og truende samfunnsvikt og strukturer som tilsynelatende skulle vært forankra trygt svever i en erkjennelse at alt er av flyktig natur! Når du sitter og leter etter noe permanent å holde i, men alt du finner er utopier og retningssløs nostalgi og kaster deg ned et rabbithole av dommedagsprofetier og scroller så hardt at det blafrer i soverommets gardiner og det blir morgen, og mobilen går fra svart til hvitt og det er sånn du finner ut at det er soloppgang, gi slipp! Når hjertet liksom skipper! Når du trykker på «submit»! Når du quitter! Når du flytter ut av barndomshjemmet ditt! Når forholdet plutselig er blitt så destruktivt og kjipt at silent treatment føles mer som silent retreat! Når du får parkeringsbot på kjøpesenteret og det er jul! Når du binder renta på 2,55 % og renta går ned til null! Når du ligger på hotellrommet og trøstespiser sjokoladeéclaire! Når bestevennen din ikke vil ha kontakt med deg mer! Når du mediterer! Når du klager! Når du ber! Når du angster! Når du liksom bare ser an hva som skjer! Når klokka er sånn kvart på tre på natta og du danser rundt på gata og veggen på SAS Hotel Plaza er et tabula rasa, men gjennom lysforurensinga så ser du en meteoritt brenne opp i atmosfæren og bli et stjerneskudd, gi slipp! Når du en dag ser lyset skinne i enden av en tunnel om du blir 90 år eller plutselig står i et trafikkuhell; om du ser kroppen din liksom ligge i en seng eller med ett befinner deg i en ultrafiolett blomstereng; om du blir møtt av en skytsengel som tar deg under vingen sin eller personaen du gestalter løses opp til ingenting; om bevisstheten eleveres til en høyere dimensjon eller energien du besto av resirkuleres her på jorden; når alt blir tomt og mørkt, eventuelt kjærlighetsfylt og hvitt – gi slipp! Når du står og deklamerer samme, gamle dikt, og du kunne lett sagt det bakvendt i ordlyd og rytmikk – men noen ting kan bare legges vekk hvis det er opplagt, og vonde tanker kan transformeres hvis dem er godt sagt og noe er bare sant fordi det blir gjentatt og andre ting kan ikke sies i det hele tatt, men bak alt finnes stillheten, bare lytt! Når ordene forsvinner, går de innover – gi slipp...